Ivo Andric

Ivo Andric ble født den 9. Oktober 1892. i Dolac nær Travnik i det daværende Østerriksk-Ungarske kongerike. Fødselattest viser at hans far var Antun Andric og mor Katarina Andric (født Pejic). Han tilbrakte sin barndom i Visegrad, hvor han avsluttet grunnskolen. I 1903. innrullert han på Store Gymnaset Sarajevo, Bosnia-Hercegovina eldste videregående skole, slavisk litteratur og historie studerte han ved Fakultet for filosofi i Zagreb, Wien, Krakow og Graz. Doktorgrad avhandling, "Utvikling av åndelig liv i Bosnia under påvirkning av tyrkisk herredomme" (Die Entwicklung des Lebens geistigen i Bosnia unter der Einwirkung türkischen der Herrschaft) Andric forsvarte ved Universitetet i Graz i 1924.

På videregående skole Andric tilhørte den progressive nasjonalistbevegelsen Mlada Bosna og var en lidenskapelig forkjemper for frigjøringen av sør-slaviske folkene fra østerriksk-ungarsk herredomme.

Hans første sang, "I skumringen", ble utgitt i 1911 i "Bosanska Vila". Året etter begynte han sine studier ved (filosofisk) Royal University of Zagreb. Han fortsatte sin utdannelse i Wien og deretter i Krakow, hvor han befant seg da den første verdenskrig startet.

Etter utbruddet av krigen vendte han tilbake til landet. Umiddelbart ved ankomst i Split, i midten av juli, arresterte østerrikske politiet ham og tok ham til Sibenik, og deretter til Maribor fengsel, som politisk fange til mars 1915. Under sitt opphold i Maribor fengsel skrev Andric omfattende prosadikt.

Etter at han ble løslatt fra fengselet, ble Andric utpekt husarrest i Ovčarevo og Zenica, der han forble frem til sommeren 1917. Andric hadde en meget vellykket diplomatisk karriere: i 1920 ble han utnevnt jobb ved ambassaden i Vatikanet, og deretter jobbet som diplomat i konsulatene i Bucuresti, Trieste og Graz. På den tiden fikk han utgitt en samling av dikt i prosa "Opptøyer", historier "Ćorkan og Švabica", "Mustafa Madžar", "Kjærlighet i byen," og så videre. I løpet av 1927, arbeidet han i konsulatet i Marseilles og Paris, og året etter ambassaden i Madrid. Det samme året han publiserte sin novelle "The Bridge på Zepa." Fra 1930 til 1933 var han sekretær for permanent delegasjon av Kongeriket Jugoslavia, Folkeforbundet i Genève. På den tiden ga han ut den første delen av "Jelena, kvinne som finnes ikke". I perioden mellom første og andre verdenskrig hadde han funksjonen til ministeren befullmektigede og ekstraordinær parlamentsmedlem av den jugoslaviske regjeringen i Berlin (1939). Etter utbruddet av andre verdenskrig, på grunn av uenighet med regjeringen i Beograd trekker han seg som ambassadør og returnerte til Beograd. Under andre verdenskrig levde han stille i sin leilighet i Beograd (ved den grønne markedet), han tillot ikke noen form for utgivelser og publisering av sine verker. Samtidig skrev han sine beste verker som senere skulle oppleve verdensomspennende berømmelse. I perioden 1944 til 1954 hadde han flere sosiale funksjoner, slik det står i boken "Engasjert Andric 1944-1954". Året 1954 ble han medlem av kommunistpartiet i Jugoslavia og den første presidenten i Forfaterens forening i Jugoslavia. Han var den første som signert på Novi Sad Avtale om serbokroatisk språk. Det året trykte han i Matica Srpska roman "Forbanett gårdsplass". Han giftet seg i 1958. med Milica Babic Jovanovic (1909-1968). Ivo Andric døde den 13. mars 1975 i Beograd. 

Andric arbeid kan deles inn i flere tematiske sjanger enheter.

I den første fasen, som er preget av lyrisk, prosadikt (Ex Ponto, Opptøyer), er Andric sin uttalelse om verden farget av personlig eksistensiell-åndelig søken som er delvis drevet av det han leste (Kierkegaard, for eksempel). Anmeldelser på kunstneriske prestasjoner av disse tidlige verkene er delt: Mens serbiske kritiker Nikola Mirkovic ser kulminasjonen av Andric kreativitet, kroatisk litteraturhistoriker Tomislav Ladan, Andric sin landsmann fra sentrale Bosnia, mener det er irrelevant gråtende ungdom uroen som gjenspeiler forfatterens umodenhet og mangel på dypere eller universelle verdier.

Den andre fasen, som varte frem til andre verdenskrig markerte et vende i Andric fortellinger og prosa, på det språklige nivået, er det et klart skifte til den serbiske ekavski dialekt (som skapte en merkelig blanding der fortelleren bruker den serbiske ekavski, og karakterene - ofte munker - jekavski eller ikavski dialekter). Riktignok i de fleste historier Andric har funnet seg selv, og den modne fasen er en av de mest produktive kunst, med de fleste av Andric mest respekterte historier. Forfatteren var ikke glad i litterær eksperimentering som dominerte på den tiden, men i den klassiske tradisjonen av realismen i det 19. århundre, beskrivelser av plast formet han sin visjon om Bosnia som et veiskille i øst og vest, irrasjonalisme, skrifte fiendskap og følelsesmessige utbrudd, spesielt på en erotisk nivå. Personligheter er medlemmer av de fire etniske religiøse samfunn (bosnjaker, jøder, kroater og serbere - vanligvis kalt etter religionen, ofte ved bruk av nedsettende navn (Vlachs, Turks)), med utseendet på utlendinger eller minoriteter (jøder, utenlandske tjenestemenn), og tidsperioden som dekkes i hovedsak er 19. århundre, men også de foregående århundrer, og 20 århundre.

Den tredje fasen er preget av større skala verk, Broen over Drina, Travnik Krønik, Frøken og uferdig Omerpaša Latas, samt den viktigste oppnåelse av denne perioden, historier Forbannet gård. Med unntak av Frøken, realistisk psykologisk roman plassert på serbisk sneversynt miljø, handlingen av annet arbeid er stort sett satt i Bosnia, i sin fortid eller en fortelling blanding av fortid og nåtid.

Anseelse av Andric som romanforfatter er langt fra entydig: ifølge noen, er han en forfatter som på grunnsetningene i fransiskaner krønikebøkene, setningssammenvevde fortellinger, klarte å skape en særegen verden av "Orienten i Europa"; I følge andre er Andric autentisk forfatter av en kortere pust, som Tsjekhov, og er derfor ​​best på romaner og noveller, mens de nekter ham verdien av prestasjon i store komposisjoner. Uansett, Andric er verdens kjent for sine to romaner, "Broen over Drina" og "Travnik Krønik" (den første ble skrevet under andre verdenskrig i Beograd).

Fortelling i disse verk er preget av overbevisende skildret stemningen, slående beskrivelser av miljøet og atferd, men uten den psykologiske skrittet fullt ut - de fleste av Andric karakterer (bortsett fra fransiskaner) tiltalt biologiske imperativer og determinisme i atferd som minner om den naturalistiske skolen av det 19. århundre. I tillegg har han også publisert en rekke noveller, reiseskildringer og essayistisk prosa, og sannsynligvis det beste arbeidet i sent fase, en samling av aforistisk beretninger "Skilt langs veien" (gitt posthumt), utvilsomt en av de mest verdifulle verkene til Andric.